Reidun Aafløy Hansen
Tilbake til forsiden
En endeløs reise

Bok: "En reise mot kunsten" - Anmeldt av Tor Cederkvist
Reidun Aafløy Hansen
Kom forlag, 160 sider.

Å sette tittelen "En reise mot kunsten" på en bok som presenterer en 80-åring, kan i utgangspunktet synes noe dristig – de fleste er forlengst ved veis ende på et slikt punkt i livet. Men etter – ha gått gjennom denne boken må man innrømme at det er dekning for tittelen, RAH synes fortsatt – være midt i livet og med sin fulle skaperkraft i behold.

Mitt første, og foreløpig eneste, møte med RAHs bilder fant sted i Gallerie 1814 Unique på Eidsvoll i 1996. I min anmeldelse den gang skrev jeg:
"En forutsetning for – bli med Reidun Aafløy Hansen på en ferd i hennes billedverden, er nok at man deler hennes interesse for og glede over farger. Farger som sådanne. I hennes bilder er nemlig fargen det primære og bærende element".
Videre:
"I Reidun Aafløy Hansens bilder er flatene, så vidt jeg kan forstå, ikke først og fremst form eller omriss, men bærere av farge. Det er fargene som skal klinge, og som skal skape følelser i oss".

Lite ante jeg den gang hvor stor generell gyldighet denne iakttakelse har for hele hennes maleriske produksjon. Boka viser at RAH har gjennomgått flere faser eller epoker i sin kunstneriske utvikling, med inspirasjonskilder som Kadinsky, Cobragruppen og Emil Nolde. Men hele tiden er det fargen som bærer hennes bilder. Enten den står alene på et tilnærmet monokromt lerret, eller den spiller opp mot andre farger eller mot betrakterens følelser.
Boka har et fyldig billedmateriale, hovedsakelig kronologisk ordnet. Maleriene fra 80-tallet er preget av en meget røff penselføring, heftige ekspresjonistiske bilder på linje med arbeidene til "de unge ville" som fant sitt åndelige hjem i Berlin på den tiden. COBRA-gruppens billedsyn ligger vel også bak som en klangbunn for disse bildene. på 90-tallet blir uttrykket mer på linje med tradisjonen fra "Ecole de Paris". Det gjelder også de aller siste bildene, intense i fargen og etter mitt skjønn også de mest avklarede.

RAHs malerier, akvareller og gouache utspiller seg hovedsakelig i et helt flatt billedrom, slik modernismen krever. Hennes velutviklede sans for det tredimensjonale rom får hun utløp for gjennom skulpturer i leire, gips og bronse. på samme møte som det er det ekspressive i maleriene som tiltaler meg som betrakter, griper de røffe skulpturene i brent leire meg mer enn de mer avslepne bronsearbeidene. De siste er også dyktig utført, men har ikke den appell til medopplevelse som for eksempel "Ansikt i leire" – langt fra klassisk vakkert, men intenst uttrykksfullt og med en primitiv skjønnhet.

Mer enn 50 av RAHs malerier og et stort antall tegninger og skulpturer er gjengitt i boka. Kunsthistorikeren Leena Mannila har skrevet teksten. Hun legger stor vekt på RAHs allsidighet som kunstner, både når det gjelder teknikk og uttrykksform. RAHs tretti år i kunsten er en sjelden klar markør av et godt gjennomført selvrealiseringsprosjekt via omfattende lære- og produksjonsprosesser", sier Mannila, og fortsetter "".omfanget av læreprosessen kan sies – ha vært imponerende".

Gjennom de biografiske opplysningene i boka får vi vite at RAH ikke bare er svært aktiv og produktiv i sin høye alder, men også at hun kom uvanlig sent i gang med sin formelle kunstfaglige utdannelse. Halve livet tilbrakte hun til sjøs, som telegrafist på norske tankere og bulkskip. Tiden i land benyttet hun til – besøke viktige museer og utstillinger. Først i en alder av femti begynte hun på Kunstakademiet, hvor hun gjennomførte utdannelse både som maler og billedhogger. RAH er således en "late bloomer", og er klar over at tiden er i ferd med – renne ut. Men hun har fortsatt en glødende appetitt på videre skapende virksomhet, og finner trøst hos den amerikanske forskeren Keith Simonton, som sier "As long as the individual continues to produce, the odds of getting a hit remain unchanged, on an average... it may not even be meaningful to speak of an age decrement".Rent generelt kan jeg ikke dele en slik oppfatning, det er dessverre alt for mange eksempler på malere som burde lagt ned penselen får resultatene begynte – gli utfor bakke. Men for RAH har utsagnet uten tvil gyldighet, hun bobler fortsatt over av skaperglede. Og de siste bildene ("Ultramarine", "red Violet" og "Deep rose") er etter mitt skjønn de vakreste hun har malt. Foreløpig.

Spenner vidt: RAHs malerier spenner fra ekspresjonistiske figurative arbeider til rent abstrakte konstruksjoner.